Den Perfekte Plan.

Jeg har noen gode venner som jeg er veldig glad i, som jeg lenge har planlagt å blogge om. 

Det har vist seg å være vanskeligere enn man skulle tro å skrive et sammenhengende blogginnlegg om disse menneskene dog, og dette innlegget skal handle om hvorfor det. Men først må jeg jo fortelle litt om dem:

For noen år siden fikk vi nemlig noen nye naboer som vi raskt fant tonen med. Kanskje fordi de er like skvær gærne som det vi er. Antagelig derfor. Kanskje også fordi vi falt inn i en nydelig nabosymbiose med disse menneskene, som enkelt forklart har gått ut på at de kommer innom og spiser maten min, og til gjengjeld later de som om de hører etter og er interessert i skravla mi. Uten å bruke det jeg har sagt mot meg på et senere tidspunkt! Noe jeg setter veldig stor pris på. 

It’s the stuff real friendship is made of.

Denne nabofamilien består av fire personligheter:

Den første er Løytnanten. Familiens selvutnevnte ordensmann. Der hvor andre ser et rent og ryddig hjem ser han potensiale for minimalisering og nok støvkorn til å forsvare enda en storsterilisering. Med militær presisjon fører han vaskekost og støvklut over alle flater og gjør resten av nabolaget til skamme. Jeg mistenker at han kjenner en form for sadistisk tilfredsstillelse i å se hvordan den evinnelige vaskinga gjør andre forlegne over egen utilstrekkelighet. Han er også gatas kjendis, av typen som får lokalavisa på hjemme-hos-reportasje når han går ut i foreldrepermisjon. Hvor han bir avbildet I avslappet stil i den prikkfrie stua, selvsagt. Gjerne mens han serverer noe avansert bakst på et stettfat. Bortsett fra at han ikke har noe stettfat, fordi han anså det som unødvendig rot, så det er ryddet vekk.

Han høres kanskje usympatisk ut, men sannheten er at han er verdens triveligste type. En sånn nabo som disker opp med pølsefest når jeg har låst meg ute av huset mitt midtvinters og de tre ninjaene begynner å få farlig lavt blodsukker. Dessuten deler vi en forkjærlighet for trash-TV og hadde en periode daglige SMS-oppdateringer om siste nytt fra Svenske Hollywoodfruer.

Løytnanten er gift med Professoren. Når hun ikke spiller i bandet mitt, Tidzklemma, driver hun med hemmelig forskning som jeg bare kan håpe holder deg og meg trygge om natten. Men jeg føler meg ikke helt sikker, det kunne jo være at hun forsker på noe som en dag kan bli vår undergang. Jeg har forsøkt å finne ut hva hun egentlig driver med i flere år, men all den tid hun er en sleivkjefta rotekopp, så er hun inmari flink til å holde på hemmeligheter. Hvilket er medvirkende til at min fantasi heller mot undergang som alternativ. Hun er forresten alltid sulten, og spiser det meste, bare det er nok fett og kalorier i det og det ikke er trend-mat. Hun er allergisk mot alt som er trendy. Iallfall så lenge noen ser det.

Professoren og Ingeniøren snakker nerdsk, et språk jeg ikke mestrer like godt som dem.  Det betyr at når vi er sammen alle sammen så snakker vi enten om ungene og hus og hage og sånne ting som vi alle har til felles, Løytnanten og jeg snakker trash-TV eller mat mens de to får nerde i fred, eller jeg bare faser ut og prøver å se ut som jeg henger med, uten å se ut som jeg forstår nok til at de kan forvente at jeg svarer på spørsmål. La oss bare si at jeg ikke er den skarpe kniven i skuffen i disse sammenhengene..

Professoren og Løytnanten har to stk avkom. Den yngste ankom verden for et års tid siden, og har vel regjert i sitt lille kongedømme siden. Eldstebarnet er verdens mest omsorgsfulle storesøsken, og da Løytnanten overtok permisjonsstafetten med lokalavisa tilstede, kom ideen om å la Professoren “gjesteblogge” for Evighetsstudenten. Jeg syns jeg var veldig genial. Ikke bare kunne bloggen få et sårt tiltrengt friskt pust, sånn at den ikke endte opp som den mammabloggen den var i ferd med å bli, men med temaet “tilbake til jobben” så skulle jeg få innsyn i arbeidshverdagen hennes, sånn at jeg kunne finne ut mer om hva hun egentlig driver med.

Den Perfekte Plan!

Vel, så var det dette med mammabloggingen da vettu. Fordi Professoren har jo unger, og barnehagestart og høstsemester og en ulidelig egen evne til å bli smittet av absolutt alt som går. Jeg tuller ikke. 90% av avtalen våre med den familien blir avlyst pga sykdom.  De burde hatt sitt eget rom på isolat.

Men den siste runden i karantene imøtekom iallfall én av mine drømmer, nemlig et lite innblikk i Professorens arbeidshverdag. Bare kanskje ikke den typen informasjon jeg hadde ønske om å vite. 

På vei til døra for å dytte noen nødvendigheter gjennom dørsprekken fikk jeg nemlig spurt hvordan i all verden hun kunne klare å bli syk når hun tross alt sitter inne på et kontor, for det meste alene, hele dagen. Hun svarte at det var pga alt sikkelet. 

What?

Sikkel? Spurte jeg. Hvor i alle dager har du det fra?

Og dette var svaret jeg fikk.. I kid you not; 

-og der har dere én illustrasjon jeg nekter å tegne. Dere får bare se det for dere. Det gjør iallfall jeg…

This little light of mine

Denne historien begynner med en bittersøt erfaring og en real oppdagelse. Det er nemlig sånn at de tingene vi kanskje lærer mest av i livet, ikke alltid kommer helt smertefritt. Dette innlegget kan tilogmed gjøre litt vondt å lese. Men jeg vil utfordre deg til å tørre  å kjenne på det ubehaget likevel. 

La oss begynne med begynnelsen.

Det hele startet nemlig med drømmen om en krone.

Og ikke en hvilken som helst krone! Det er snakk om en grønn krone i plast, med elektriske liksom-stearinlys festet til. Selveste Luciakronen!

I barnehagen var det nemlig sånn at et av de eldste barna på avdelingen, skolestarterne, fikk gå foran i det årlige luciatoget med lys i hendene og krona på hodet. I fire år hadde jeg ventet, men nå var det endelig min tur.

Jeg hadde drømt om dette øyeblikket så lenge jeg kunne huske og kunne se det så tydelig for meg: for en åpenbaring jeg skulle bli der jeg skulle bryte mørket, syngende i min hjemmesydde,hvite kjole med det blonde håret løst om ørene, glitrende i lyset fra kronen. Jeg var den perfekte Lucia!

Stor var derfor skuffelsen da loddtrekningen fant sted, og det slettes ikke var jeg som fikk være Lucia det året. For på lappen som blei trukket opp av hatten stod ikke mitt navn, men navnet på en av bestevennene mine, Gry!!

Jeg skal være ærlig og si at det falt en del tårer den kvelden. Og det er lov å felle noen tårer når man er 5,5 og ens drømmer blir knust i løpet av noen få minutter. Men jeg er veldig takknemlig for at jeg som barn hadde oppegående mennesker rundt meg som visste å identifisere flere lag av problemet.

Dere skjønner det, at i løpet av mitt fem år lange liv, hadde det vokst frem en forventning i meg, om at denne Luciakronen var noe jeg hadde rett på. Fordi jeg var blond og hvit og passet inn i normen for hvordan vi ser for oss Lucia. Og da Gry, som med sin brune hud og mørke krøller fikk bære kronen, opplevdes det ikke bare som at jeg tapte en loddtrekning, men som at Gry tok fra meg noe som allerede var mitt.

Dette var mitt første møte-seg-sjæl-i-døra-øyeblikk med det jeg senere skulle lære å kjenne som hvitt privilegium. Heldigvis var det  voksne der som tydelig forklarte meg hvor skapet burde stå på en måte jeg forstod. Jeg innså at jeg ikke hadde noen medfødt rett på bakgrunn av mitt utseende, at vi hadde fått lik sjans ved loddtrekning, og at det var rettferdig at jeg ikke alltid stod i sentrum. Jeg måtte lære å dele lyset mitt med andre. Både rampelys og lucialys.

Vet dere hva? Jeg skjønte at de hadde rett. Det gjorde litt vondt likevel. Fordi Gry var en fantastisk Lucia. Og jeg skulle ønske det var meg. Og det er ikke noe hyggelig å kjenne på misunnelse, spesielt når jeg vet at den bunner i min egen selvforherligelse. Det hadde vært så mye enklere om jeg bare kunne hatet Gry for å ta noe som var mitt. 

Men det var ikke min tur denne gangen. Det var Gry sin. Og hun var en åpenbaring i sin hjemmesydde hvite kjole og mørke krøller som glitret i lyset fra kronen. 

Det er det som er med privilegier, ikke sant. At du legger ikke merke til dem når du har dem. Selvsagt gjør det vondt å miste et privilegium (selvom det å “miste” er et noe misvisende begrep for å lære å dele). Men det er enda verre å aldri ha dem. Fordi der er den største forskjellen mellom Gry og meg. Der hvor jeg med den største selvfølgelighet tok i bruk alle mine privilegier uten en gang å vite om dem, der møtte Gry stadig sin egen annerledeshet. 

Og det er vanskelig å forstå, når du ikke er den som stikker deg ut. Men prøv å forestille deg hvordan det er å være Gry når vi barna i barnehagen skulle leke Tarzan. De barna som hadde sett TV-serien bestemte hvordan leken skulle være, og hvem som fikk være hvilken rolle. Jeg inntok med den største selvfølge rollen som Jane, Den sterkeste gutten ble Tarzan, osv. Men Gry da? Selvom vi ikke var så store at vi reflekterte nevneverdig over det enda, så fortalte det vi så på TV oss at det ikke var noen av hovedrollene som lignet på Gry. Så hun fikk være elefant. Noe som innebar at hun måtte stå bak et tre Og vente på at Tarzan ropte. Noe som nesten aldri skjedde.

Rekk opp hånda de som syns det hadde vært kult å være elefant. 

Ikke det nei.

Og det var ikke bare når det gjaldt Luciafeiring eller Tarzanlek. Nei, mitt hvite privilegium har gått ut på at jeg aldri har trengt å stille spørsmål ved om jeg hører til. Fordi jeg har tilhørt majoriteten, har jeg hele tiden fått bekreftelse på bekreftelse : jeg er en del av oss. Jeg har mye slingringsmonn og valgfrihet.

For Gry, har utvalget vært smalere, -hun har bestandig vært unntaket. Som å velge dukke å leke med i barnehagen

For ikke å snakke om at hun alltid må rettferdiggjøre at hun er der. Bevise at hun hører til.

“Det er jo ikke vondt ment” tenker du kanskje. Men det er ikke intensjonen som holder utenfor. Det er den stadige påminnelsen om at du er ikke som oss.

Noe som er patetisk og feil. Men likefullt en realitet Gry må leve med. Hver.eneste.dag.

Vi andre, vi som omtrent drukner i våre medfødte, urettferdig tildelte privilegier, vi må slutte å påstå at vi er født så inmari fargeblinde og lære oss å lytte. Og når vi har lært oss å lytte, må vi bli de voksne som setter skapet på plass.

Det er nemlig en del folk som ikke lærte å dele lyset sitt som barn, og derfor tviholder på ideen om at de har en medfødt rett til å nekte andre sin andel av det lyset. Akkurat nå marsjerer disse voksne med lysene sine i gatene, noen i sine hjemmesydde hvite kjoler, og det gjør mange redde, utrygge og utenfor.

Det er det din og min fordømte plikt å gjøre noe med.  

Ting Jeg er Redd For

Det er ingen stor hemmelighet at jeg er en skikkelig pyse.

Der hvor Lucky Luke trekker raskere enn sin egen skygge, hadde jeg rukket å gjemme meg for nevnte skygge for lenge siden. Hvis ikke jeg hadde stivnet av skrekk da. Noe som er ganske sannsynlig.

Jeg kan nevne i fleng sånne ekle, men tåpelige ting jeg er redd for, som den skumle skyggen jeg alltid ser utenfor dusjkabinettet

Det er helt sant! Jeg kunne sverget på at det var noen som gikk i døra hver gang jeg er i dusjen…

En annen ting er at jeg er 33 år nå, og fremdeles ikke har lappen. Det har sine helt naturlige årsaker

Ingeniøren på den andre siden, har nerver av stål. Etter ti år med sporadisk øvelseskjøring har han ikke gitt meg helt opp enda. At han tør. Jeg tør nemlig ikke. Jeg hater bilkjøring. Det er jo fullstendig unaturlig å skulle bevege seg så fort!

Dessuten er jeg redd for ubehageligheter. Han fyren som jeg ikke kjenner men som via Facebook har tatt på seg oppgaven å vise meg min plass i verden. Får helt vondt i magen jeg, hver gang han sender meg en pm for å fortelle meg hva for en hore  eller feministnazi eller kvinnesjånist jeg er. Ikke fordi det han skriver gir hverken mening eller tyngde. Det er bare ubehagelig med folk som er så sure.

På samme måte som at enkelte dager, så blir jeg redd for telefonen. Altså, jeg er ikke redd for en telefon. Men jeg orker bare ikke forholde meg til hele den verdenen den representerer, fordi verden er skummel

Da er det noen ganger deilig å heller fokusere på de tingene jeg ikke er redd for.

Jeg er forksempel ikke det spor redd for hodeplagg

Så lenge hodet det sitter på er i OK forfatning er det jammenmeg ikke skremmende hva folk velger å kle på det. I det hele tatt.

Jeg er heller ikke redd for ansiktshår

Nope. Selv om enkelte menn kan være skremmende noen ganger, så er det ikke mengden skjegg som er avgjørende. Sånn to-dagers-bust kan riktignok gjøre vondt om noen kommer og gnikker kinnet sitt inntil mitt, men det gjør meg ikke redd av den grunn.

Jeg er heller ikke redd for små, våte barn som er dårlig kledd for vintertemperaturer

Jeg syns synd på dem, blir oppbrakt og lei meg, -men akkurat barna skremmer meg ikke.

Og det gjør meg i grunnen modigere enn verdens mektigste mann

-og mange andre, som lar frykten komme i veien for fornuften. Så kanskje er jeg ikke så pysete tross alt. 

Kanskje er min frykt av den mer rasjonelle arten. Iallfall i sammenligning med mange andre. 

Ordning och reda

En gang i tiden, var huset bestandig rent og skittentøyskurven tom før helgen.

Det var før vi fikk barn.

Jeg husker hvordan vi rynka på nesa og mumlet mildt overbærende over tilstanden i huset til folk med unger..

Men det har vel i grunnen skjedd en del ting her i heimen siden den gangen. 

Skal jeg være helt ærlig, så er vel tilstanden mildt sagt ute av kontroll. La skittentøyskurven stå som et symbol på den endringen som har skjedd siden Tiden Før Familie

Mer tydelig forklart, kan vi illustrere med Tanken om Det Perfekte Barnerom

Helmatchende interiør, med fast plass til alle de Korrekte Lekene produsert rettferdig av økologiske materialer. Ingen farlige sporstoffer å finne her nei!

I virkeligheten ser det vel mer slik ut

Det er helt sinnsykt hvor mange ting som ikke ser ut til å ha noen plass i det hele tatt. Og enda verre; hvor kommer alt fra? For ikke å snakke om alle de tingene jeg ikke vet hva er en gang. Som den mystiske lodne tingen under sofaen. Eller den ferdigtygde materien bak senga til minstemann. Grøss. 

Men verst er det altså med alt det som bare flyter meningsløst rundt og skaper Hauger av Rot. For det nye systemet i heimen må sies å være Haug-taktikken. Det kan minne litt om Sorte Hull, bare at de bygger i høyden..

Det er ikke det at vi ikke har forsøkt å gjøre noe med det. Men man kan vel konkludere med at deler av familien ikke akkurat er store bidragsytere, og at enkelte andre har sprengt noen blodkar i prosessen…

Derfor har vi funnet ut at det i grunn er like greit å tilpasse seg miljøet, som å forsøke å tilpasse miljøet til oss.

Mye mer moro er det også.

Orden er bare et annet ord for å ha tingene sånn som du vil ha dem. Hvordan du vil ha dem, er opp til deg selv. 

Evighetsstudenten går til filmen!

Siden jeg startet denne bloggen har noen tusen mennesker tittet innom nå og da. Det setter jeg veldig pris på. 

Jeg starta jo med tegneserieblog fordi jeg ikke kan tegne, et faktum stort sett samtlige kunstlærer jeg har hatt opp gjennom tidene har grått sine salte tårer over. Likevel virker det som om folk stadig ikke helt har fått med seg akkurat det der, og derfor spør de meg om ikke jeg kan tegne både det ene og det andre for dem. Pro bono, selvsagt. 

Derfor må jeg innrømme at det var med en viss skepsis jeg mottok forespørsel fra komponist og visesanger Hege Bålsrød om jeg kunne tenke meg å være med å lage musikkvideo til den nye singelen hennes. 

Men jeg er jo ikke den som sier nei til ting jeg ikke kan, så nå er den her. Jeg har tegna, Anne Ulset Furberg har klippa og lima det sammen, Hege Bålsrød og Lars Martin Myhre synger og bandet spiller. Og jeg føler meg litt kul som fikk være med de store barna i sandkassa. 

Låta kommer på Spotify til fredag, men musikkvideoen kan du se allerede nå på YouTube HER 

Jeg håper dere vil synge med, for det er en veldig fin låt! 

Godtegompen

I have a confession to make.

Alle som har barn har vært der. I prinsippene.

jeg husker det godt jeg, hvordan mitt barn aldri kom til å bli en sånn ufordragelig masekoppene, fordi jeg visste hvordan ting skulle gjøres. Jeg hadde jo tross alt lest meg opp.

Problemet er jo at det er én ting å ha prinsipper på andres vegne. Noe helt annet er å leve etter de samme prinsippene selv. Og så starter det der. De små løgnene. ..

En stund ser det ut til å gå greit. Det er helt utrolig hva man kan få barna til å tro. 

Helt til løgnene en dag faller tilbake på deg selv

Det viser seg at unga mine har funnet godteskapet. Og trass mine beste forsøk på å gjemme sjokoladen bak surkålen, så har de teft som små blodhunder. De finner det. Alt. 

Og det er der vi er i dag. Jeg kunne jo vært stolt, eller tømt skapene for fristelser alltogether.

I stedet har vi en kald krig gående, som har redusert meg til dette her

Hvordan holder du unga unna stæsjet ditt? 

The conversation starter.

har du lagt merke til at noen mennesker liksom alltid vet hva de skal si? 

De har alltid en kjapp replikk på lager, eller kan servere en vittig historie som alle ser ut til å finne hysterisk morsom. Rundt disse menneskene eksisterer ikke pinlige pauser. -med ett hederlig unntak: dersom du selv prøver å “komme inn” i samtalen.

Kjent på den følelsen noen gang? 

Du har lyttet til samtalen i lengre tid, og ser ditt snitt til å kaste deg utpå med den festlige anekdoten om onkelen din som var så full at han tok feil av damegarderoben og sekretariatet, og deretter kronet det hele med å stenge seg inne i bøttekottet der han stod og skjelte ut en gulvmopp, -men enten roter du deg bort på veien til poenget ved å henge deg opp i en uvesentlig detalj, humoren i sluttreplikken bommer fullstendig på målgruppa, eller gjengen som er i gang med samtalen velger, kloke av skade etter mange dårlige historier fra din side,å late som om de ikke har hørt deg og bare fortsetter samtalen som om du ikke snakker i det hele tatt. 

Det er ikke ukjent i min verden, iallefall. 
Derfor har jeg kommet til den konklusjonen at øvelse gjør mester. Og at det er helt greit å begynne i det små. For eksempel på hjemmebane, hvor jeg stadig mister territorium. 

Det viktigste er å ha en god startreplikk. Gjerne noe målgruppetikpasset som umiddelbart fenger interessen.

Men et lite tips: sørg for å ha oppfølgingshistorien parat.

Jeg har visst fremdeles en jobb å gjøre på det punktet der…
Ha en strålende dag!

Sett med blinde øyne

For et par uker siden, møtte jeg noen sykt spreke folk. 

Normalt så har jeg og sykt spreke folk lite å snakke om, ettersom jeg ikke er særlig sprek i det hele tatt. Men tilfeldigheter skulle ha det til at disse menneskene og jeg hadde booket samme område til hvert vårt arrangement. På samme tidspunkt. 

Og det er jeg glad for!

Disse sykt spreke menneskene arrangerte nemlig et løp, fordi det er sånt sykt spreke mennesker gjør. De trener, løper og møter andre mennesker som trener og løper for å trene og løpe sammen med de. Så hva var spesielt med denne gjengen, liksom? 

Vel, for det første fikk jeg et par nye briller:



Denne foreningen her er en gjeng sprekinger der halvparten er svaksynte eller blinde. Brillene med de bittesmå hullene viser oss seende hvordan synsfeltet begrenses når du har såkalt “tunellsyn”. 

For å illustrere hvordan verden så ut gjennom slike briller har jeg markert hvor mye av et typisk prospekt en kan se. Utenfor ringen er normalsyn, inni er det jeg kunne se:





Men hvordan arter en tegneserieblogg seg for en svaksynt? Som et eksperiment har jeg tenkt til å presentere dagens historie slik jeg ser for meg at den vil se ut med tunellsyn. Og jeg har virkelig spart en knallbra historie til i dag, så nå får dere følge nøye med!

“Jeg trodde det skulle bli en normal dag, helt til jeg åpnet øynene den morgenen”



“Dersom jeg hadde hatt den fjerneste idé om hva som foregikk ville jeg kanskje valgt annerledes.”



“Var det DETTE som var meningen med livet?!”



“Helt til det slo meg at alt som går opp må komme ned på et tidspunkt”



“Og jada! Der! Midt på!”



“Men det løste seg. Og jeg er rimelig fornøyd med resultatet må jeg si”



Jeg er usikker på om hvorvidt tegneserier for blinde og svaksynte er en nisje jeg skal slå meg opp på eller ikke. …

Team-RP, dere er utrolig inspirerende!

Dersom noen av mine lesere har lyst til å se en skikkelig feelgood-film om folk som virkelig får til noe positivt på fritiden sin, anbefaler jeg å ta en titt på Team RP-videoen som nettopp har blitt lagt ut på YouTube. 

-og så er det så klart lov å dele videolenken med vennene deres, for det kan jo hende at det finnes noen treningsledsagere der ute som ikke vet at dette er noe for dem enda.

 Eller så kan dere bare dele en link til bloggen min, for da blir jeg skikkelig skikkelig glad. 

Fred og kjærleik! 



Spikeren og hodet.

” Vi har en humanitær katastrofe. Til Europa kommer én million mennesker i dag. Vi er i Europa mange hundre millioner. Tenk dere et sted med 500 mennesker og så kommer det en til, og så sier vi at det er ikke plass til flere”(…) Når folk som flykter fra krig og terror, voldtekt og mord, banker på, så har vi et moralskt, menneskelig ansvar” Löfven, Sveriges statsminister 2015 (kilde og oversettelse NRK) 



Hvordan bli KUL

Jeg har flere søsken. Og eldst av dem er Storebror.. Han mener noe om det meste.  

Og han har i følge seg selv alltid rett. Alltid.

Alle som har en storebror kjenner nok til følelsen. Den absurde blandingen  av dyp sjalusi, hat og nesegrus beundring som alle småsøsken føler overfor foreldrenes førstefødte, øyenstenen som aldri har kunne gjøre noe feil siden den dagen han entret denne verden som en klissete blå bytting og kapret hoveddelen av deres felles foreldres hjerter. 

Min Storebror har bestandig hatt stor påvirkning på mitt liv. Mest av alt fordi det tok lang tid før jeg innså at han kanskje ikke var så ufeilbarlig som han selv og opphavet skal ha det til. Men jeg er glad i fyren, og meningene hans kan være underholdende å lytte til lell. Også når han snakker om ting han kanskje ikke har så peiling på som han tror. Eller kanskje spesielt da.

Nå har han masa i evigheter om å få plass i bloggen. Så da måtte han få sin egen spalte. Den kommer til å handle om ting Storebror mener. Så værsågod, første episode i 



Dagens episode heter:               























Så da er det bare å sette i gang! Lykke til!