Ordning och reda

En gang i tiden, var huset bestandig rent og skittentøyskurven tom før helgen.

Det var før vi fikk barn.

Jeg husker hvordan vi rynka på nesa og mumlet mildt overbærende over tilstanden i huset til folk med unger..

Men det har vel i grunnen skjedd en del ting her i heimen siden den gangen. 

Skal jeg være helt ærlig, så er vel tilstanden mildt sagt ute av kontroll. La skittentøyskurven stå som et symbol på den endringen som har skjedd siden Tiden Før Familie

Mer tydelig forklart, kan vi illustrere med Tanken om Det Perfekte Barnerom


Helmatchende interiør, med fast plass til alle de Korrekte Lekene produsert rettferdig av økologiske materialer. Ingen farlige sporstoffer å finne her nei!

I virkeligheten ser det vel mer slik ut


Det er helt sinnsykt hvor mange ting som ikke ser ut til å ha noen plass i det hele tatt. Og enda verre; hvor kommer alt fra? For ikke å snakke om alle de tingene jeg ikke vet hva er en gang. Som den mystiske lodne tingen under sofaen. Eller den ferdigtygde materien bak senga til minstemann. Grøss. 

Men verst er det altså med alt det som bare flyter meningsløst rundt og skaper Hauger av Rot. For det nye systemet i heimen må sies å være Haug-taktikken. Det kan minne litt om Sorte Hull, bare at de bygger i høyden..

Det er ikke det at vi ikke har forsøkt å gjøre noe med det. Men man kan vel konkludere med at deler av familien ikke akkurat er store bidragsytere, og at enkelte andre har sprengt noen blodkar i prosessen…

Derfor har vi funnet ut at det i grunn er like greit å tilpasse seg miljøet, som å forsøke å tilpasse miljøet til oss.

Mye mer moro er det også.

Orden er bare et annet ord for å ha tingene sånn som du vil ha dem. Hvordan du vil ha dem, er opp til deg selv. 

Evighetsstudenten går til filmen!


Siden jeg startet denne bloggen har noen tusen mennesker tittet innom nå og da. Det setter jeg veldig pris på. 

Jeg starta jo med tegneserieblog fordi jeg ikke kan tegne, et faktum stort sett samtlige kunstlærer jeg har hatt opp gjennom tidene har grått sine salte tårer over. Likevel virker det som om folk stadig ikke helt har fått med seg akkurat det der, og derfor spør de meg om ikke jeg kan tegne både det ene og det andre for dem. Pro bono, selvsagt. 

Derfor må jeg innrømme at det var med en viss skepsis jeg mottok forespørsel fra komponist og visesanger Hege Bålsrød om jeg kunne tenke meg å være med å lage musikkvideo til den nye singelen hennes. 

Men jeg er jo ikke den som sier nei til ting jeg ikke kan, så nå er den her. Jeg har tegna, Anne Ulset Furberg har klippa og lima det sammen, Hege Bålsrød og Lars Martin Myhre synger og bandet spiller. Og jeg føler meg litt kul som fikk være med de store barna i sandkassa. 

Låta kommer på Spotify til fredag, men musikkvideoen kan du se allerede nå på YouTube HER 

Jeg håper dere vil synge med, for det er en veldig fin låt! 

Godtegompen

I have a confession to make.


Alle som har barn har vært der. I prinsippene.

jeg husker det godt jeg, hvordan mitt barn aldri kom til å bli en sånn ufordragelig masekoppene, fordi jeg visste hvordan ting skulle gjøres. Jeg hadde jo tross alt lest meg opp.

Problemet er jo at det er én ting å ha prinsipper på andres vegne. Noe helt annet er å leve etter de samme prinsippene selv. Og så starter det der. De små løgnene. ..


En stund ser det ut til å gå greit. Det er helt utrolig hva man kan få barna til å tro. 

Helt til løgnene en dag faller tilbake på deg selv

Det viser seg at unga mine har funnet godteskapet. Og trass mine beste forsøk på å gjemme sjokoladen bak surkålen, så har de teft som små blodhunder. De finner det. Alt. 

Og det er der vi er i dag. Jeg kunne jo vært stolt, eller tømt skapene for fristelser alltogether.

I stedet har vi en kald krig gående, som har redusert meg til dette her

Hvordan holder du unga unna stæsjet ditt? 

The conversation starter.

har du lagt merke til at noen mennesker liksom alltid vet hva de skal si? 

De har alltid en kjapp replikk på lager, eller kan servere en vittig historie som alle ser ut til å finne hysterisk morsom. Rundt disse menneskene eksisterer ikke pinlige pauser. -med ett hederlig unntak: dersom du selv prøver å “komme inn” i samtalen.

Kjent på den følelsen noen gang? 

Du har lyttet til samtalen i lengre tid, og ser ditt snitt til å kaste deg utpå med den festlige anekdoten om onkelen din som var så full at han tok feil av damegarderoben og sekretariatet, og deretter kronet det hele med å stenge seg inne i bøttekottet der han stod og skjelte ut en gulvmopp, -men enten roter du deg bort på veien til poenget ved å henge deg opp i en uvesentlig detalj, humoren i sluttreplikken bommer fullstendig på målgruppa, eller gjengen som er i gang med samtalen velger, kloke av skade etter mange dårlige historier fra din side,å late som om de ikke har hørt deg og bare fortsetter samtalen som om du ikke snakker i det hele tatt. 

Det er ikke ukjent i min verden, iallefall. 
Derfor har jeg kommet til den konklusjonen at øvelse gjør mester. Og at det er helt greit å begynne i det små. For eksempel på hjemmebane, hvor jeg stadig mister territorium. 

Det viktigste er å ha en god startreplikk. Gjerne noe målgruppetikpasset som umiddelbart fenger interessen.

Men et lite tips: sørg for å ha oppfølgingshistorien parat.

Jeg har visst fremdeles en jobb å gjøre på det punktet der…
Ha en strålende dag!

Sett med blinde øyne

For et par uker siden, møtte jeg noen sykt spreke folk. 

Normalt så har jeg og sykt spreke folk lite å snakke om, ettersom jeg ikke er særlig sprek i det hele tatt. Men tilfeldigheter skulle ha det til at disse menneskene og jeg hadde booket samme område til hvert vårt arrangement. På samme tidspunkt. 

Og det er jeg glad for!

Disse sykt spreke menneskene arrangerte nemlig et løp, fordi det er sånt sykt spreke mennesker gjør. De trener, løper og møter andre mennesker som trener og løper for å trene og løpe sammen med de. Så hva var spesielt med denne gjengen, liksom? 

Vel, for det første fikk jeg et par nye briller:



Denne foreningen her er en gjeng sprekinger der halvparten er svaksynte eller blinde. Brillene med de bittesmå hullene viser oss seende hvordan synsfeltet begrenses når du har såkalt “tunellsyn”. 

For å illustrere hvordan verden så ut gjennom slike briller har jeg markert hvor mye av et typisk prospekt en kan se. Utenfor ringen er normalsyn, inni er det jeg kunne se:





Men hvordan arter en tegneserieblogg seg for en svaksynt? Som et eksperiment har jeg tenkt til å presentere dagens historie slik jeg ser for meg at den vil se ut med tunellsyn. Og jeg har virkelig spart en knallbra historie til i dag, så nå får dere følge nøye med!

“Jeg trodde det skulle bli en normal dag, helt til jeg åpnet øynene den morgenen”



“Dersom jeg hadde hatt den fjerneste idé om hva som foregikk ville jeg kanskje valgt annerledes.”



“Var det DETTE som var meningen med livet?!”



“Helt til det slo meg at alt som går opp må komme ned på et tidspunkt”



“Og jada! Der! Midt på!”



“Men det løste seg. Og jeg er rimelig fornøyd med resultatet må jeg si”



Jeg er usikker på om hvorvidt tegneserier for blinde og svaksynte er en nisje jeg skal slå meg opp på eller ikke. …

Team-RP, dere er utrolig inspirerende!

Dersom noen av mine lesere har lyst til å se en skikkelig feelgood-film om folk som virkelig får til noe positivt på fritiden sin, anbefaler jeg å ta en titt på Team RP-videoen som nettopp har blitt lagt ut på YouTube. 

-og så er det så klart lov å dele videolenken med vennene deres, for det kan jo hende at det finnes noen treningsledsagere der ute som ikke vet at dette er noe for dem enda.

 Eller så kan dere bare dele en link til bloggen min, for da blir jeg skikkelig skikkelig glad. 

Fred og kjærleik! 



Spikeren og hodet. 

” Vi har en humanitær katastrofe. Til Europa kommer én million mennesker i dag. Vi er i Europa mange hundre millioner. Tenk dere et sted med 500 mennesker og så kommer det en til, og så sier vi at det er ikke plass til flere”(…) Når folk som flykter fra krig og terror, voldtekt og mord, banker på, så har vi et moralskt, menneskelig ansvar” Löfven, Sveriges statsminister 2015 (kilde og oversettelse NRK) 






Hvordan bli KUL

Jeg har flere søsken. Og eldst av dem er Storebror.. Han mener noe om det meste.  

Og han har i følge seg selv alltid rett. Alltid.

Alle som har en storebror kjenner nok til følelsen. Den absurde blandingen  av dyp sjalusi, hat og nesegrus beundring som alle småsøsken føler overfor foreldrenes førstefødte, øyenstenen som aldri har kunne gjøre noe feil siden den dagen han entret denne verden som en klissete blå bytting og kapret hoveddelen av deres felles foreldres hjerter. 

Min Storebror har bestandig hatt stor påvirkning på mitt liv. Mest av alt fordi det tok lang tid før jeg innså at han kanskje ikke var så ufeilbarlig som han selv og opphavet skal ha det til. Men jeg er glad i fyren, og meningene hans kan være underholdende å lytte til lell. Også når han snakker om ting han kanskje ikke har så peiling på som han tror. Eller kanskje spesielt da.

Nå har han masa i evigheter om å få plass i bloggen. Så da måtte han få sin egen spalte. Den kommer til å handle om ting Storebror mener. Så værsågod, første episode i 



Dagens episode heter:               























Så da er det bare å sette i gang! Lykke til!