The conversation starter.

har du lagt merke til at noen mennesker liksom alltid vet hva de skal si? 

De har alltid en kjapp replikk på lager, eller kan servere en vittig historie som alle ser ut til å finne hysterisk morsom. Rundt disse menneskene eksisterer ikke pinlige pauser. -med ett hederlig unntak: dersom du selv prøver å “komme inn” i samtalen.

Kjent på den følelsen noen gang? 

Du har lyttet til samtalen i lengre tid, og ser ditt snitt til å kaste deg utpå med den festlige anekdoten om onkelen din som var så full at han tok feil av damegarderoben og sekretariatet, og deretter kronet det hele med å stenge seg inne i bøttekottet der han stod og skjelte ut en gulvmopp, -men enten roter du deg bort på veien til poenget ved å henge deg opp i en uvesentlig detalj, humoren i sluttreplikken bommer fullstendig på målgruppa, eller gjengen som er i gang med samtalen velger, kloke av skade etter mange dårlige historier fra din side,å late som om de ikke har hørt deg og bare fortsetter samtalen som om du ikke snakker i det hele tatt. 

Det er ikke ukjent i min verden, iallefall. 
Derfor har jeg kommet til den konklusjonen at øvelse gjør mester. Og at det er helt greit å begynne i det små. For eksempel på hjemmebane, hvor jeg stadig mister territorium. 

Det viktigste er å ha en god startreplikk. Gjerne noe målgruppetikpasset som umiddelbart fenger interessen.

Men et lite tips: sørg for å ha oppfølgingshistorien parat.

Jeg har visst fremdeles en jobb å gjøre på det punktet der…
Ha en strålende dag!

Sett med blinde øyne

For et par uker siden, møtte jeg noen sykt spreke folk. 

Normalt så har jeg og sykt spreke folk lite å snakke om, ettersom jeg ikke er særlig sprek i det hele tatt. Men tilfeldigheter skulle ha det til at disse menneskene og jeg hadde booket samme område til hvert vårt arrangement. På samme tidspunkt. 

Og det er jeg glad for!

Disse sykt spreke menneskene arrangerte nemlig et løp, fordi det er sånt sykt spreke mennesker gjør. De trener, løper og møter andre mennesker som trener og løper for å trene og løpe sammen med de. Så hva var spesielt med denne gjengen, liksom? 

Vel, for det første fikk jeg et par nye briller:



Denne foreningen her er en gjeng sprekinger der halvparten er svaksynte eller blinde. Brillene med de bittesmå hullene viser oss seende hvordan synsfeltet begrenses når du har såkalt “tunellsyn”. 

For å illustrere hvordan verden så ut gjennom slike briller har jeg markert hvor mye av et typisk prospekt en kan se. Utenfor ringen er normalsyn, inni er det jeg kunne se:





Men hvordan arter en tegneserieblogg seg for en svaksynt? Som et eksperiment har jeg tenkt til å presentere dagens historie slik jeg ser for meg at den vil se ut med tunellsyn. Og jeg har virkelig spart en knallbra historie til i dag, så nå får dere følge nøye med!

“Jeg trodde det skulle bli en normal dag, helt til jeg åpnet øynene den morgenen”



“Dersom jeg hadde hatt den fjerneste idé om hva som foregikk ville jeg kanskje valgt annerledes.”



“Var det DETTE som var meningen med livet?!”



“Helt til det slo meg at alt som går opp må komme ned på et tidspunkt”



“Og jada! Der! Midt på!”



“Men det løste seg. Og jeg er rimelig fornøyd med resultatet må jeg si”



Jeg er usikker på om hvorvidt tegneserier for blinde og svaksynte er en nisje jeg skal slå meg opp på eller ikke. …

Team-RP, dere er utrolig inspirerende!

Dersom noen av mine lesere har lyst til å se en skikkelig feelgood-film om folk som virkelig får til noe positivt på fritiden sin, anbefaler jeg å ta en titt på Team RP-videoen som nettopp har blitt lagt ut på YouTube. 

-og så er det så klart lov å dele videolenken med vennene deres, for det kan jo hende at det finnes noen treningsledsagere der ute som ikke vet at dette er noe for dem enda.

 Eller så kan dere bare dele en link til bloggen min, for da blir jeg skikkelig skikkelig glad. 

Fred og kjærleik! 



Spikeren og hodet. 

” Vi har en humanitær katastrofe. Til Europa kommer én million mennesker i dag. Vi er i Europa mange hundre millioner. Tenk dere et sted med 500 mennesker og så kommer det en til, og så sier vi at det er ikke plass til flere”(…) Når folk som flykter fra krig og terror, voldtekt og mord, banker på, så har vi et moralskt, menneskelig ansvar” Löfven, Sveriges statsminister 2015 (kilde og oversettelse NRK) 






Hvordan bli KUL

Jeg har flere søsken. Og eldst av dem er Storebror.. Han mener noe om det meste.  

Og han har i følge seg selv alltid rett. Alltid.

Alle som har en storebror kjenner nok til følelsen. Den absurde blandingen  av dyp sjalusi, hat og nesegrus beundring som alle småsøsken føler overfor foreldrenes førstefødte, øyenstenen som aldri har kunne gjøre noe feil siden den dagen han entret denne verden som en klissete blå bytting og kapret hoveddelen av deres felles foreldres hjerter. 

Min Storebror har bestandig hatt stor påvirkning på mitt liv. Mest av alt fordi det tok lang tid før jeg innså at han kanskje ikke var så ufeilbarlig som han selv og opphavet skal ha det til. Men jeg er glad i fyren, og meningene hans kan være underholdende å lytte til lell. Også når han snakker om ting han kanskje ikke har så peiling på som han tror. Eller kanskje spesielt da.

Nå har han masa i evigheter om å få plass i bloggen. Så da måtte han få sin egen spalte. Den kommer til å handle om ting Storebror mener. Så værsågod, første episode i 



Dagens episode heter:               























Så da er det bare å sette i gang! Lykke til! 

Tidzklemma. 

Mange lurer kanskje på om livet som evighetsstudent og profesjonell speider innebærer ekstra lange sommerferier. Men neida. En av hovedårsakene til at det har vært lenge stille på bloggen, er at jeg har skrevet en jobbsøknad.

Som alle sikkert har fått med seg nå, er jeg jo aktiv jobbsøker. Jeg jobber fremdeles der jeg begynte i mars, – men vikariater og andre midlertidige stillinger er jo kjent for å ta slutt en gang. Og en dag dukket det opp en unik sjanse:



Uten å nevne navn, så kan jeg si at en landsdekkende avis, med kanskje landets mest agressive aktive salgsavdelinger, søkte etter en ny serietegner. 

Denne stillingen var jo som støpt for meg. 

Så jeg tok opp lån, kjøpte meg hus og planla en fremtid med ny dunpute hver aften. Endelig min tur til å skinne! En ulempe var jo at denne avisen ville ha upublisert materiale. Så dermed fikk bloggen seg en pause mens jeg pusset laubærene og nippet til champagnen.



At en avis er en av landets største er desverre ikke ensbetydende med at de som jobber der er landets skarpeste kniver.  Og en av de sløvere knivene kjenner tydeligvis ikke gull fra gråstein selv når det sitter fast mellom tenna på vedkommende. Så evighetsstudenten blir ikke å finne i ikke navngitte avis fremover likevel. 

Men jeg er jo ikke kjent for å være bitter. 



Alle de største kunstnerne har jo opplevd en refusjon tidlig i sin karriere. Dessuten har jeg flere bein å stå på, og veien til stjernehimmelen trenger slettes ikke gå via bloggen. 

For eksempel har venninnene mine og jeg startet band. Nærmere introduksjon av bandets medlemmer vil komme senere, for nå er det på tide med en aldri så liten urpremiere! Jeg er stolt av å presentere mitt nye band:



Vi er et progressivt pønkeband som tar opp den problematiske middelklassehverdagen på en ærlig og direkte måte. Der noen må ta bladet fra munnen blåser vi ned hele treet. Etter å ha opplevd oss, vil du aldri se livet på samme måte igjen. Vi er rå, hudløs ærlighet. Vi er Tidzklemma.

Og som en liten smakebit fra vårt eminente repertoir, følger her teksten fra en særdeles høyaktuell låt:



Følg med for å lære mer om Tidzklemma og andre av mine prosjekter utover høsten. Jeg har masse spennende på lager!

7-trinns bunadsguide

Bunad kan virke vanskelig for mange. På radioen i dag anslo husfliden at bare en brøkdel av befolkningen faktisk eier en bunad. Jeg håper at denne vesle guiden kan være til hjelp, så vi kanskje ser enda flere bunader i gatene neste grunnlovsdag! 

Jeg presenterer herved min 7-trinns bunadsguide, tuftet på lange tradisjoner og dypt forankret i den norske folkesjela!

1: Ta frem bunaden.

 

Erfaring tilsier at det kan lønne seg å begynne noen dager før du tror du må. 



2: Kom med fagre løfter. 

Tradisjonelt fremført kvelden før den store dagen.





3: Del opplevelsen med de du er glad i.



Dette punktet er vanskeligere enn du tror. Timing er alt. For sent ute, og du imponerer ingen. For tidlig ute og du er bare en show off.




4: Ta ikke på en bunad alene



Det er faktisk helt nødvendig. Bunader krymper litt hvert år, derfor kan de være virkelig tricky å få på.

5: Del bilder av hele familien i finstasen på sosiale medier.



Helst så raskt som mulig. Har du ikke barn, så pynt hunden, undulaten eller gullfisken din med sløyfe i patriotiske farger. Får du ikke drømmebildet, frykt ikke. Sleng på en vittig kommentar om hvor “lett” det er å samle alle på ett bilde og du er innafor. Slår alltid an.

6: Kom deg ut av bunaden så fort som rå.



Har du fått dokumentert via facebook at bunaden har vært på? Flott! Dra den av, og topp det hele med å dele et bilde av svette bunadsko og en anekdote om at skoene ikke lenger føles så store å fylle nå som bena er så hovne, eller at hashtaggen #denfølelsen egentlig handler om å ta av seg bunadskoene.



7: Legg bena høyt og glem alt du sa i punkt 2



Lykke til!



Å lyve, lyvere, lyvest.

Alle lyver for barna sine.

Ikke lur deg selv. Selvfølgelig gjør du det. 

Det begynner med små uskyldige løgner. Som kan forsvares av gode hensikter, helse og den slags..



Men ord følger ord, og brått blir det en viss automatikk i løgnen..  Og du tar deg selv i å lyve av rent egoistiske årsaker. Som at du vil beholde din hverdagsluksus helt for deg selv. Og kanskje kan du fremdeles innbille deg selv at du gjør det av rent og skjært hensyn..



Men for hver løgn blir det lettere å lyve. Og vanskeligere å bortforklare..



Hjemme hos oss har vi tatt konsekvensen av dette. og vi ser løgnen som en selvsagt del av barneoppdragelsen. Like greit å ha litt moro av det.



Og virkelig. Det å lyve for barna spriter virkelig opp hverdagen. Hørt om Dinovember? Hvis ikke:google it! November er mer stas enn julaften her i huset.

Men så er det dette med at løgner har en tendens til å bite tilbake. 

For oss, begynte det med det jeg selv mente var en fantastisk løgn. Jeg hadde fått tak i noen store, fortavtrykk-lignende klistremerker. Og klistret de på stuegulvet en sen septemberkveld. 



Det var fantastisk. Bare forestill deg hyl og hvin fra de på under en meter og ti, som kom først inn i stua neste morgen. Og da de kom hjem etter barnehagen og sporene var vekk igjen. 

Den spøken holdt fantasien gående i månedsvis!

Helt til den maidagen vi ble avslørt. Plutselig stod en rasende unge i døråpningen med lyn skytende ut av en dirrende pekefinger. Rettet mot oss.



Det viste seg at jeg slepphendt nok ikke hadde kvittet meg med bevisene fra foregående september. Klistremerkene hadde blitt slengt i en skuff. Og glemt.

Nå befant de seg i en knyttet liten hånd, svett av sinne.

I forvirringens øyeblikk var både Ingeniøren og jeg stumme. Viklet inn i vårt eget nett av søte løgner, så vi ingen vei ut. Det var da Storesøster kom på banen. 

Sjuåringen dro lillebroren med seg inn på rommet, lukket døren og roet gemyttene med rolig stemme. Så rolig at vi ikke hørte hva som ble sagt. Og tro meg, vi prøvde.

I en time satt de der på rommet, og vi vet ikke hva de snakket om. Det eneste vi vet var at Storesøster tok for seg noen av Livets Realiteter. Og at da de kom ut, var alt som før igjen.

Rent bortsett fra at vi har en følelse av at vi ikke vet helt sikkert hvem som lyver for hvem,, lenger..



Follow

Get every new post delivered to your Inbox.

Join 30 other followers